I saken "et trygt hjem for alle" framheves den todelte utfordringen kommunen står overfor i å hjelpe innbyggere i en ufrivillig leiesituasjon i posisjon til å eie egen bolig: 1) Egnede boliger må være tilgjengelige og 2) Det må være formålstjenlige finansieringsordninger. Innbyggere med betjeningsevne, men uten tilstrekkelig egenkapital kan settes i posisjon til å eie ved å tilby leie-til-eie ordninger eller garantiordning for egenkapital. Slike ordninger er imidlertid virkningsløse om boligene i utgangspunktet er for dyre eller ikke samsvarer med behovet.

​

For å bidra til å sikre at egnede boliger må være tilgjengelige kan Stavanger utvikling benytte sin eierrådighet til å blant annet: 

• sikre utforming/tilrettelegging av boliger for en nærmere definerte målgruppe

• sikre integrering av bofelleskap

• sikre forkjøpsrett for et visst antall kommunale utleieboliger

• stille krav om et visst antall boliger til en overkommelig/rimelig pris 

• stille krav om leie-til-eie ordning for et gitt antall enheter

• sikre gjenkjøpsordninger/omsetningsbegrensning for å opprettholde tilbud over tid

​

I boligpolitisk arbeid henvises det ofte til et tredelt boligbehov med glidende overganger:

1) Et ordinært boligmarked,

2) boliger for innbyggere med «vanlige inntekter» og lite egenkapital,

3) boliger for vanskeligstilte med krav på hjelp.

​

Innbyggere som ikke får ordinære boliglån, har i dag begrensede muligheter for å komme i en eierposisjon. Startlånsordningen muliggjør boligkjøp for vanskeligstilte, innbyggere i boligsegment 3, mens dagens regler utelukker boligsegment 2 fra denne ordningen. Gjennom den reviderte etablererboligordningen er målet å bidra til at flere i boligsegment 2 skal få mulighet til å komme i en eierposisjon. For å oppnå det vurderes blant annet følgende virkemidler

• Leie-til-eie ordning

• Kommunal garantiordning for egenkapital

​